Selvbiografi – les og skriv

Her er to ulike forfattere som har skrevet selvbiografi:

Prableen Kaur (f. 1993) overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Hun var da 19 år og aktiv i AUF. I boka «Jeg er Prableen» forteller hun om oppveksten sin i Oslo – om mobbing og ensomhet, men også om hvordan hun våknet opp både religiøst og politisk.

Kjell Magne Bondevik (f. 1947) er politiker fra KrF og har vært statsminister i Norge i to perioder. Nå leder han Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.

Oppgaver

Les de to innledningene nedenfor.

1. Hva slags begivenheter eller temaer legger de vekt på?
2. Hvorfor er de så forskjellige, tror du?
3. Skriv begynnelsen på din selvbiografi. Velg selv hva du synes er viktig å fortelle og som var med på å prege din oppvekst.

Prableen Kaur: Jeg er Prableen (2012)

En dag i slutten av mars 1993 bar et ungt ektepar med indisk bakgrunn et nyfødt jentebarn gjennom gangene på Sentralsykehuset i Akershus. Hun var pakket inn i et rosa pledd, hadde litt hår på hodet, var 49 centimeter lang og veide 3810 gram. De gikk gjennom de hvite korridorene med nummererte dører og drømte om fremtiden hennes. Det nybakte foreldreparet må ha vært spente og forventningsfulle da de bar det lille jentebarnet hjem. Kanskje tenkte de på den første gangen hun ville si mamma eller pappa, eller den gangen hun ville holde seg fast i bordet og ta sine første skritt. Foreldrene hadde montert den lille barnesengen og kjøpt små kosebamser til henne. Besteforeldrene hadde strikket noen klær til den lille jenta og sendt dem i posten, helt fra India til Norge. …

Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning (2006)

Jeg er et etterkrigsbarn og vokste opp under gjenreisningen av det norske samfunnet etter annen verdenskrig. Nazismen var nedkjempet; Europa var delt mellom krigens vinnere i en østlig, kommunistisk, Sovjet-dominert del og en vestlig del hvor de fleste land var knyttet sammen i Nato-alliansen. Ideologiene sto mot hverandre; forholdet hadde preg av «kald krig». Vi vokste opp med en sterkt kritisk holdning til de udemokratiske kommunistregimene i øst, og med en viss frykt for at Sovjetunionen kunne gå til militært angrep på Norge og andre vestlige land.

De fysiske omgivelsene var preget av stor byggeaktivitet både når det gjaldt hus og veier. Molde var bombet under krigen og skulle på kort tid bygges opp igjen. Levekårene var nøkterne for de fleste. Slik også for oss. Mor og far rasjonerte med pengene, men vi hadde det vi trengte etter den tids standard. …