Finn virkemidlet! Synsvinkel

S1_4 Synsvinkel_s.jpg
Finn hvilken synsvinkel som er brukt.

(Alle eksemplene er hentet fra Signatur 1.)

  1. «Han så på klokken. Så på den smale månen der himmelen var mørkest. Da det sluttet å bruse i hodet hans, var det blitt natt.» (Gro Dahle: Blå amason, s. 165)

  2. «Det er en lett dag og solen står skrått over sletten. Snart skal klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkre har to unge funnet en sti som de aldri har gått før, og i de tre småstedene på sletten blinker det i vindusrutene.» ( Stig Dagerman: Å drepe et barn, s. 137)

  3. «Ho som kjem gåande der borte, skal eg slå opp med. Eg skal seie til henne at eg ikkje kan vere saman med henne lenger.» (Rune Belsvik: Eg står her og skal slå opp med ei jente, s. 144)

  4. «Alle feriegjestene og alle solbaderne følte seg tvers igjennom vanngjennomsiktige […] En visjon hadde passert gjennom dem som en lysende komet, i styrtfall mot jorden men den landet ikke.» (Bertrand Beigye: Strandblondinen, s. 179)

  5. «Tiggeren ventet fremdeles, den fremstrakte hånden hans dirret svakt …

  6. «Han trakk seg litt tilbake. Forsiktig. Kikket nedover gaten. Nå kom hun snart. Hun. Henne. Piken. Hans. Hun var hans jente.» (Arne Berggren: Du vet aldri, Signatur 1 s. 156.

  7. «Jeg finner dagboken min, den eneste jeg noen gang har orket å skrive, den ligger i kjelleren under gamle blader, tegneserier, far har ryddet ut av barnerommet mitt, men han har ikke fått øye på denne, gjemt blant annet skrot jeg ikke lenger har behov for, og jeg tenker …» (Johan Harstad: En nesten pinlig affære, s. 171)

  8. «Han kjørte inn igjennom den snødekkede dalen. Den tunge flyttebilen skrenset på den speilglatte veien og han satte ned farten … Han smilte av seg selv.» (Gyrðir Eliasson: Stille vann, s. 190.)

  9. «De hadde nok ventet at jeg skulle bli en annen slags jente. Jeg ble ikke den de håpet på. Jeg er ikke søt. De sier at jeg er som en gutt. Men en ting vil jeg si: Jeg er ikke redd. Jeg tror faktisk at jeg kan klare alt mulig. Ja, alt jeg virkelig vil.» (Kristina Lindstrøm: Dilan, s. 175)

  10. «Skyene hang tunge med hagl og snøflak, og på gjerdet stod ravnen og skrek «au, au!» av bare kulde. Ja, man kunne riktig fryse når man tenkte på det. Den stakkars andungen hadde det nok ikke godt […] Men det ville bli altfor bedrøvelig å fortelle all den nød og elendighet den måtte igjennom i den harde vinteren – – –» (H.C. Andersen: Den stygge andungen, s. 208)